Jeg er som jeg er.....

Visste du at stress, stressrelatert sykdom og smerter i stor grad fører til langtidssykemeldinger og ofte også utbrenthet/utmattelse? Ofte kommer sånne vansker av ulike karakter i etterkant og forbindelse med hvordan vi må prioritere tiden vår i forhold til jobb og fritid. Det kan være en "vanskelig" arbeidsgiver eller splittelse i personalet. Det kan også være for strenge krav til en selv eller å ikke klare å legge jobben fra seg på jobben? Dette kan igjen føre til depresjon og utmattelse. Sykdom og mye smerte gir ofte samme reaksjon. Du føler deg "oppbrukt", totalt energi-løs, har bare krefter til de små ting og ikke alltid det. Du opplever og føler at du ikke er god nok - du gjør ikke nok. 

Det er lys der fremme men ikke alltid like lett å få øye på.

Jeg er i den kategorien - jeg kaller med selv for et skulle - kunne - burde - menneske. Jeg skulle ha gjort det opplegget bedre, jeg kunne brukt mer tid på tilrettelegging og jeg burde sett den situasjonen langt tidligere slik at den kunne vær unngått...eller burde jeg nå det? Jeg har levd med dårlig samvittighet og følelsen av aldri å strekke til og være på rett sted til rett tid, i forhold til jobb og familie, i mange år. 

Jeg er et typisk Ja-menneske. Jeg klarer ikke si nei når noen spør meg om hjelp. Jeg tilbyr ofte min hjelp fordi jeg tror at jeg vil få hjelp tilbake hvis jeg trenger det. Det har ikke helt fungert etter forventningene alltid.

Jeg er flink til å "kle" meg sånn at ingen kan se utenpå hvordan jeg har det inni meg. Jeg er ofte langt trøtter og bekymret for alt mulig enn det som synes utenpå.

Det sies etter mye forskning omkring stress og utmattelse at denne typen sykdom oftest rammer personer som jobber i omsorgsyrker, skoler og nær relasjon til andre mennesker.

Hva kan vi gjøre med det? 

Setter vi for store krav til oss selv i hverdagen? Lider vi alle i større eller mindre grad av "flink pike" syndromet, uavhengig av kjønn? Har samfunnet og vi selv blitt sånn at vi setter urealistiske mål og krav til oss selv og dermed ikke blir i stand til å takle nederlaget når vi opplever å ikke nå målene vi har satt oss?

Er det sånn at alle skal være velutdannet, rik og hipp? For det er ikke mulig. Noen, og da mener jeg mange må være gjennomsnittlig og middelmådig.
Det tenker jeg at jeg er, men jeg er allikevel lykkelig og stort sett fornøyd.

Det å være ute å gå er for meg en fin måte å takle hverdagen på. Ingenting er bedre for kropp og sjel enn å vandre i fjellet og naturen.

Jeg har en fantastisk mann og greie unger som så langt har skikket seg vel. Eirik og jeg snakker ofte om dette med utdannelse og karriere. Nå virker det jo nesten som om man må ha 3 årig "kjøpmannsutdannelse" for å sitte i kassen i en butikk.Jeg sier til mine barn så ofte jeg kan - gjør det du har lyst til og kommer til å trives med, ikke stress etter det du egentlig ikke vil ha selv om "alle de andre har". Jeg vet at alle de andre ikke har :-) 

Det viktigste er ikke å bli rik, men lykkelig. Rikdom er ikke det samme som lykke. Hjelper sikker å ha mye penger - hva vet jeg. Jeg er rik på så mye annet. Tenk litt på det neste gang du setter deg mål som kanskje er uoppnåelige og urealistiske. Bruk tiden din på deg selv og dine nærmeste. Ikke sett for strenge grenser for deg selv. Juster ned dine egne forventninger til egne prestasjoner så går alt så meget bedre :-) Sett pris på deg selv og det du utretter og oppnår. Da blir du gladere både i deg selv og andre.

Det er ikke ofte jeg leser P.Fugelli - jeg synes han mener så mye om så mangt. Men her er en god artikkel om stress fra ham :-)

Jeg sier som; Bobby Mc Ferrin; Don`t worry, be happy  Ta for deg av livets gleder og ta livet som det faller seg. Ordner seg alltid for snille barn.

Ha enda en fantastisk dag uansett om du er inne eller ute i dette fantastiske høstværet :-) 
8CDE7BCA-11CA-45DF-8086D08129114624-B6846ED2-6E5D-434D-94B7E46096C7E339